BELEIRINGEN AV WIKILEAKS

Av Richard M. Stallman

De anonyme webprotestene for WikiLeaks er Internett-utgaven av en massedemonstrasjon. Det er feil å kalle dem hacking (leken oppfinnsomhet) eller cracking (sikkerhetsbrudd, datainnbrudd). LOIC-programvaren[1] som brukes av protestgruppen er gjort klar for enkel installasjon og bruk på forhånd, så det kreves ingen spesiell dyktighet eller oppfinnsomhet for å kjøre den, og den begår ikke sikkerhetsbrudd på noen datamaskiner. Demonstrantene har ikke prøvd å ta kontroll over Amazons nettsted, eller å skaffe seg data fra Mastercard. De går inn gjennom nettstedets hovedinngang, og nettstedet kan ikke håndtere så mange besøkende.

Å kalle disse protestene for distribuerte tjenestenekt-angrep (DDoS) er også misvisende. Et DDoS-angrep gjøres med tusenvis av "zombie"-datamaskiner. Det typiske da er at noen bryter sikkerheten på disse datamaskinene (ofte ved å bruke et datavirus), tar kontroll over dem fra avstand, og setter dem opp som et "botnett"[2] som unisont samarbeidende følger angriperens instruksjoner (i dette tilfellet om å overbelaste en tjenermaskin). De anonyme demonstrantenes datamaskiner er derimot ikke fjernstyrte zombier; formodentlig brukes de uavhengig av hverandre av sine respektive eiere eller brukere.

Nei, den riktige sammenligningen er med folkemengdene som samlet seg på Topshop-butikkene i forrige uke[3]. De brøt seg ikke inn i butikkene og stjal ikke noe fra dem, men de var en plage for eieren, Philip Green. Jeg ville ikke ha likt det i det hele tatt hvis min butikk (dersom jeg hadde hatt en) ble målet for en stor protest. Amazon og MasterCard likte det ikke heller, og brukerne deres ble antagelig irritert. De som hadde håpet å handle på Topshop på protestdagen kan også ha blitt irritert.

Internett kan ikke fungere dersom nettsteder ofte blir blokkert av folkemengder, på samme måte som en by ikke kan fungere dersom gatene alltid er fulle av demonstranter. Men før du forsvarer en crackdown på Internettprotester, tenk på hva de protesterer mot: På Internett har brukerne ingen rettigheter. Som WikiLeaks-saken viser: det vi gjør på nett, gjør vi på nåde.

I den fysiske verden har vi rett til å trykke og selge bøker. Enhver som vil prøve å hindre oss må gå til retten. Denne rettigheten er svak i Storbritannia (tenk på rettslige påbud om hemmelighold eller forbud mot publisering), men den eksisterer iallfall. Men: for å sette opp et nettsted, trenger vi samarbeid fra en domenenavnleverandør, en Internettleverandør, og ofte en vert/webhotell for diskplass, og hver av disse kan presses til å kutte oss ut. I USA er det ingen lov som eksplitt forårsaker denne prekære tilstanden av usikkerhet, uforutsigbarhet og rettsløshet. Istedet har den oppstått gjennom at vi har tillatt disse selskapene å etablere urimelige kontraktsvilkår som standardvilkår i brukeravtalene. Det er som om vi alle skulle bo i leide rom og utleieren kan komme og kaste ut hvem som helst på et øyeblikks varsel.

Også lesing skjer på nåde. I den fysiske verden kan du kjøpe en bok med kontanter, og da eier du den. Du er fri til å gi, låne eller selge den til noen andre. Du er også fri til å beholde den. Men i den digitale verden er leseverktøyene utstyrt med digitale håndjern for å hindre deg i å gi bort, låne bort eller selge boken, og dessuten lisenser som forbyr deg å gjøre dette. I 2009 brukte Amazon en bakdør[4] i sitt leseverktøy til å slette tusenvis av eksemplarer av George Orwells roman 1984 fra sine kunders datamaskiner utenfra. Sannhetsministeriet har blitt privatisert.

I den fysiske verden har vi rett til å betale penger og til å motta penger -- til og med anonymt. På Internett kan vi kun motta penger med godkjennelse fra organisasjoner som PayPal og MasterCard, og "sikkerhetsstaten" sporer betalingene fra øyeblikk til øyeblikk. Straff-på-anklage-lover som The Digital Economy Act utvider den prekære tilstanden av usikkerhet, uforutsigbarhet og rettsløshet til å omfatte nett-tilkobling.

Hva du gjør på din egen datamaskin kontrolleres også av andre, dersom du bruker ufri programvare. Microsoft og Apple legger inn digitale håndjern-funksjoner som er spesialdesignet for å hindre og begrense brukerne.

Vedvarende eller fremtidig bruk av eksisterende fungerende programvare eller funksjonalitet er også i en slik prekær tilstand: Apple la inn en bakdør på iPhone for å kunne slette utenfra installerte applikasjoner hos brukerne. En tilsvarende bakdør i Windows gjorde Microsoft i stand til å legge inn programvare-endringer uten å be brukeren/datamaskineieren om tillatelse.

Jeg grunnla fri programvare-bevegelsen for å erstatte bruker-kontrollerende ufri programvare med frihetsrespekterende fri programvare. Med fri programvare kan vi i det minste kontrollere hva programvare gjør på våre egne datamaskiner. LOIC-programvaren som ble brukt av de anonyme demonstrantene er fri programvare; det betyr at brukerne kan lese og evt. endre kildekoden, og dermed kan ikke programvaren påtvinge brukerne skadelige funksjoner slik som Windows og MacOS kan.

Staten i USA idag er et knute- og krysningspunkt for korporative interesser. Siden den må late som om den tjener folket, frykter den at sannheten skal lekke ut. Derav følger dens parallelle kampanjer mot WikiLeaks: Å knuse WikiLeaks gjennom den prekære rettstilstanden på Internett, og ved formelle innskrenkninger av pressefriheten.

Å sperre WikiLeaks er sammenlignbart med innesperringen og beleiringen av demonstranter innenfor et lite gateområde i London[5]. Preventive politiangrep fremprovoserer motreaksjon; deretter bruker de de små urettene begått av sinte mennesker til å avlede oppmerksomheten fra de gigantiske urettene begått av staten. På den måten ble en demonstrant som svingte seg fra en flaggstang i England arrestert, men ikke mannen (formodentlig en politimann) som knuste en students skalle. På samme måte prøver stater å få fengslet de anonyme nettdemonstrantene istedenfor offisielle torturister og mordere. Den dagen våre regjeringer straffeforfølger krigsforbrytere og forteller oss sannheten, kan det hende at kontroll med folkemengder og sammenstimlinger på nettet blir vårt mest presserende gjenværende problem. Jeg vil feire hvis jeg opplever den dagen.

[1] Oversetters merknad: LOIC er fri programvare for stresstesting av nettverk.

[2] Oversetters merknad: Et botnett er et nettverk av datamaskiner infisert av datavirus eller trojanske hester.

[3] Oversetters merknad: Se f.eks.

[4] Oversetters merknad: En bakdør er en metode for å komme seg inn på datamaskiner som omgår sikkerhetsmekanismene i systemet, gjerne ved utnyttelse av sårbarheter i programvaren, men bakdøren kan også være lagt inn med hensikt av noen som har laget programvaren eller som har hatt tilgang til å gjøre endringer i den.

[5] Oversetters merknad: Jfr. "kettling", et ord som ikke finnes på norsk:

Copyright 2010 Richard Stallman

Tilgjengelig under følgende Creative Commons-lisens: Attribution Noderivs Licence.

Oversatt til norsk av Thomas Gramstad.

Richard M. Stallman er en amerikansk programvareutvikler, forfatter, foredragsholder og aktivist for fri programvare. Han er grunnlegger av Fri programvare-bevegelsen, Free Software Foundation og GNU-prosjektet, og står bak bl.a. teksteditoren Emacs, GPL-lisensen og Copyleft-begrepet. Hans forsvar for fri programvare er basert på først og fremst etiske prinsipper og resonnementer som basis for personlig frihet, samarbeidskultur og kunnskapsdeling.